|
Enhver har rett til liv, står det nedtegnet i Menneskerettserklæringen, og det skal gjelde alle
slik det er beskrevet i artikkel 2: Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring,
uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen
oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Men hvor står nå
oppfølgelsen av dette etter 77 år? Visstnok er noen grupper framhevet foran andre, delvis for å løfte de
opp fra tidligere diskriminering, men den som viser til fremskritt når det gjelder lik rett til liv og helse,
har ikke sett langt utenfor egen stuedør. Når skal vi innse at det skamroste systemet etter krigen har feilet?
Sosialdemokratiet var ikke i stand til å føre håpet videre etter verdenskrigen, mens nyliberalismen som
system har endelig vist sin dype utilstrekkelighet. Den som fortsatt slår på stortromma for å bekjempe
fattigdom i en verden der hensynet til mektige investorer overgår menneskers behov, driver gjøn med
tenkende mennesker.
For det har systemet vist oss, at det som kunne vært en gavmild klode med et verdig liv for alle, dersom de
sosialistiske tilløp til rettferdighet hadde fått eksistere, er isteden blitt et lappeteppe av slaraffenland
for de få og helvetes forgård for de mange. Krig er elitens våpen, for millioner ofre betyr det mangel på
rent vann, sult, død og uutholdelige smerter på grunn av mangel på legehjelp og medisiner. Det lille barnet,
som har de mest unike iboende egenskaper, som forsvinner i dødskramper i mors armer.
Krig er forakt for liv.
|
